Artsbeskrivelse:

Sandfirfisle, Lacerta agilis Linnaeus, 1758

Harald Gjerde

Sandfirfisle, Lacerta agilis, er norges 13. herptilart (7 amfibier, 6 reptiler). Den ble satt ut i 2010 og 2011 av en privatperson. På 12 år har den spredt seg til et 50 km² stort område ved Fredrikstad og Sarpsborg og med en bestand på over 200 dyr.

Gjerde, Harald. (2023-08-11). Artsbeskrivelse: Sandfirfisle Lacerta agilis. [online].  - 2. utg. - Oslo : Harald Gjerde - URL: http://herptiler.no/arter/sandfirfisle/20230811.htm

---

Sandfirfisle har sin nærmeste utbredelse i Sverige ved Källvik i Strømstad. I Sverige finnes den også mye lenger nord i kjøligere klima enn vi har i Viken. Bl.a. ved Carlstad. Både Norsk Feltherpetologisk Forum og privatpersoner har hatt sporadiske turer i aktuelle habitater ved svenskegrense. Men uten hell. I 2022 søkte herptilgruppa til NZF om midler og tilladelse til kartlegging og fangst i østre Viken. I 2023 ble den oppført i Artsdatabankens fremmedartsliste. Årsaken er at den ble satt ut av en privatperson.

		Sandfirfisle ble funnet i Norge i 2023. En rekke bestander på til sammen 200 individer er blitt funnet i Fredrikstad og Sarpsborg. © Christoph Caina (2012)
		Sandfirfisle hunn mangler de grønne fargene, men kjennetegnes på de store flekkene langs ryggen og siden. © Krzysztof Mizera (2011)
		Klassisk biotop for sandfirfisle.© Harald Gjerde (2007)
		Sandfirfisle er vanlig i østlige sentraleuropa. IUCN (2022)
		Utbredelse i Sverige. Klikk på kartet for å komme inn på observasjoene. Kart: Artsfakta.se
		Utbredelse i Norge ligger på sydsiden av Glomma og nord for Iddefjorden. Den finnes nå over en 50 km² område mellom Fredrikstad og Sarpsborg. Kart: Artsfakta.se

Beskrivelse av arten (identifisering)
Den er gråbrun med mørke og lyse flekker langs kroppen på ryggen og siden. Hannene kan være noe grønn foran på buken. I parringstiden får hannene en kraftigere og mer utbredt grønnfarge. Enkelte hanner kan bli nesten helt grønn. Lenger syd kan de bli 27 cm lange, men i Norden er lengst individ målt til 22,6 cm. De er større enn skogfirfisle. Kjennetegnes med det store hodet og at hodet og kroppen er hevet over bakken. (Skogfirfisle er mer trykket til bakken, lever i tett vegetasjon og mer sky.) Det finnes flere underarter, men Lacerta agilis agilis er den som finnes i Skandinavia. Rett øst for Finland finnes L. a. exigua som har en rustrød rygg.

Levevis
Levested er ofte sydvendte åpne områder bestående av fjell, jord eller sand. De lever på bakken og er avhengig av høy temperatur for å være i aktivitet. Egnede biotoper får vi langs jernbaner, campingplasser og badestrender. Steingjerder i jordbrukslandskap er også egnede steder. Men det forutsetter høyt nok mikroklima og åpne bare partier (jord, sand, fjell) på 1m² for solbading.
        Levevis: Disse lever i små kolonier fra 5- 20 dyr. Hannene er territorielle og holder seg i et 60 m² sort område. De beveger seg ikke mer enn 10 meter fra sitt hull. Flere kolonier kan grense til hverandre, men sjelden flere enn 100 dyr i et område. Den tilstreber en kroppstemperatur på 34-35°C. Dersom den oppnår denne temperaturen etter 5 minutters solbading kan den være i aktivitet i 30 minutter. Dersom temperaturen er lavere og/eller sola svakere vil den ved en kroppstemperatur på 25°C bruke 50% av tiden til solbading. Ved lavere temperatur vil de trekke seg tilbake til hulen sin som ikke lenger enn 10 meter unna. I naturen kan de normalt 5-6 år gamle, men ikke uvanlig 10 år. Svensk rekord er på 19 år.
        Formering: Hos denne arten er det hannene som er selektive ved valg av hunn. Grønnfargen blir kraftigere og mer utbredt på kroppen i parringssesongen. Fargen gjenspeiler alder og styrke. Desto kraftigere grønnfarge hannen har desto større og sterkere individet er og mulighet for å jage konkurrenter og finne make er tilsvarende større. Etter parring vil eggene utvikle seg i 1-1,5 måneder før hun legger dem. Hunnen legger 5-12 egg i klumper nedgrav 7-10 cm i løs jord eller sand. Overflaten må også være forholdsvis bar for at solvarmen skal komme ned i bakken. Et tynt lag med gress eller mose vil hindre dette. Eggene må ligge så grunt at de får nok varme fra sola, men samtidig såpass dypt at de ikke tørker ut. Derfor vil eggene ofte legges på bare områder, men samtidig i kort avstand til vegetasjon. Den graver ofte flere groper før den fornøyd. En 10 cm dyp grop kan den bruke 6-12 timer på. Dersom hunnen legger færre egg vil de bli tilsvarende større. Eggene er mindre når de legges, men svulmer opp ved å ta til seg fuktighet. Eggen utvikles i løpet av 70-80 dager dersom gjennomsnittstemperaturen er på 20°C. For at eggene skal klekkes må temperaturen i eggene være 18°C. Nyklekkede unger er ca. 6 cm lange hvorav halen utgjør 50% av lengden. De er nesten sorte, men blir fort lysere.
        Overvintring skjer normalt ikke lenger enn 700 meter fra sommeroppholdstedet. De er i stand til å bevege seg ned til 3,6°C. Overvintring skjer i ganger som de ofte graver selv. Dypeste kan være 1,5 meter dypt. Under dvale kan de tåle temperaturer ned til -1°C.
        Naturlige fiender vil bl.a være slettsnok. Den lever kun av reptiler og er varmekjær. I tillegg til flere fuglearter som kan ta sandfirfisle, men utgjør ikke en vesentlig del av deres diett. Imidlertid kan huskatt utgjøre en stor trussel lokalt. Har en huskatt fått nyss av en koloni kan den utrydde hele kolonien.

Utbredelse
Hovedutbredelsen er sentraleuropa og østover til Bajkalsjøen. I Norden finnes den i hele Danmark og sydvestre del av Finland.
     Sverige har den en tilnærmet sammenhengende utbredelse i meste av Götaland. Den totale svenske bestanden beregnet til 11.600 individer. Nordlige utbredelsen følger linje fra Göteborg til Stockholm med Väneren og Mälaren som nordgrense. Noen få isolerte metapopulasjoner finnes ved Strömstad (5 lokaliteter), Carlstad (4 lokalieter) og Mora (2 lokaliteter). Nærmeste lokalitet til Norge er 1 km fra Kornsjø (Halden kommune), med den er fra 1950-tallet. I Strömstad finnes den kun et par kilometer fra grensen. Spredning til Norge fra Strömstad er imidlertid lite sannsynelig da flere lange viker blokkerer for vandring mot nord.

Innført til Norge
I 2010 og 2011 ble det satt ut av en privatperson 8♂ 9♀ i Fredrikstad. Det ser ut som utsettingen var godt gjennomtenkt og fra en med biologisk innsikt. De var blitt samlet inn fra 6 ulike lokaliteter, 3 fra Bohuslän og 3 fra Skåne. Dermed har den utsatte bestanden stor genetisk variasjon samtidig som de er nær beslektet med tilgrensende populasjoner. Den er også satt ut på egnede lokaliteter med riktig biotop og klima. Dette betyr at den hadde stor potensiale til å klare seg. På 12 år den nå økt bestanden til 200 dyr og over et område på 50 km². Det ble også gjort et forsøk på å sette den ut på Hvaler i 2018, men resultatet her er ukjent.

Utbredelse i Norge
Kjeld Henrik Ophus har fulgt den norske forekomsten i flere år. Høsten 2022 anslo han at den norske bestanden lå på mer enn 200 dyr. Dette var bl.a. basert på funn av 75♀♀ og 665 tomme eggskall fra 2020. Den finnes nå over et areal på 50 km² med et potensiale på å spre seg ytterligere. I motsetning til bestandene i Sverige som er nærmest norskegrensen, så har disse god genetisk variasjon og samtidig større spredningspotensiale. Den har ennå ikke etablert seg spredt seg til alle potensielle leveområder mellom syd for Glomma, øst for Hvaler og nord for og Iddefjorden. Den har muligheter til å spre seg østover, men skogområdene i øst vil bremse muligheten til å spre seg. Ungdyr beveger seg normalt svært korte avstander, normalt noen 10-talls meter. Men avstander på 4 km er også observert. Utvandring er avhengig av hvor stor bestanden i et område er. Er et område mettet (mattilgang & territorie) vil utvandringen være stor. Avstanden vil variere avhengig av hvor langt dyrene må vandre for å finne nye egnede levesteder.

Pågående prosjekter
Kjeld Henrik Ophus har jobbet en del med hoggorm bl.a. ved å samle inn DNA prøver til forskningsprosjekter. Han har i flere år jobbet med kartlegging av sandfirfisla i Østfold. Resultatene som er brukt til Fremmedartslista kommer fra han. I 2022 startet Joe Partyka fra Norsk Zoologisk Forening kartlegging i Østfold.

Klimaendringer er positivt for arten
Klimaet går i stadig sykler. Vi er nå i den 6. varmeperioden etter siste istid. Dette er en stor fordel for en rekke arter som har forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne (jfr. damfrosken som nesten er borte pga. dårlig klima). Med en bedring av klimaforverring har sandfirfisla større mulighet for å overleve. Utbredelsen i Norge (og Sverige) er klimatisk betinget. Dette fordi den krever høyere temperatur og lengre sommer for at egg og unger skal kunne utvikle seg og bli store nok til å overleve vinteren. Den finnes kun i områder hvor den gjennomsnittelige juli temperaturen er over 16°C. Men så langt nord vil vi har riktig lokalklima på enkelte sydvendte skråninger hvor makroklimaet er høyt nok for å klare seg. I Sverige klarer den seg i kjøligere klima (Carlstad & Mora). Så muligheten til å øke i antall og spre seg i Østfold er stor, noe som også nå er bekreftet.

Mennesklig påvirkning
Her i nord er temperatur den viktigste faktoren for å kunne overleve. Men for å kunne spre seg er den avhengig åpne korridorer. Utstrakt beite ved å fjerne busker og skog hjelper med spredning. Men fravær av skogbrann hindrer dem i å spre seg i områder med skog. Jernbane og veier kan også være korridorer for å spre seg.

Naturlig eller fremmed art?
Sandfirfisle er blitt satt opp på fremmedartslista 2023. Dette betyr at den er uønsket i Norge av myndighetene. Naturen forholder seg ikke til politiske grenser (dersom vi ser bort fra ulv). Det er flere dyrearter som har blitt utryddet i forskjellige geografiske områder. Vandrefalk og hubro er eksempler på dette. Oppdrett og utsetting skjer med tilgrensede individer. Dette for at det genetiske arvemateriale skal være mest lik den opprinnelige utryddete bestanden. Dette gir større forutsetninger for å overleve er slik spredning normalt foregår. Naturen forholder seg ikke til politiske grenser (dersom man ser bort fra ulv og villsvin). Sandfirfisla fantes trolig opprinnelig i Østfold. "Den lille istid" (1350-1900) kan ha bidratt til at arten forsvant i Norge. Bestanden i Østfold finnes helt inntil den naturlige utbredelsesområdet, naturlig art på svensk side (naturmangfoldet er likt på begge sider av grensen) og klimaet er gunstig for arten. Naturen forholder seg ikke til politiske grenser (dersom vi ser bort fra ulv). Sett i sammenheng med andre arter som blir satt ut med myndighetenes velsignelse kan man konkludere med at sandfirfisle nå er en naturlig art i norsk natur.

Mer informasjon
♦ Fremmedartslista 2023
♦ Artsdatabanken i Norge
♦ Artsdatabanken i Sverige
♦ Artsdatabanken i Finland
♦ Wikipedia - eng
♦ Terrariedjur.se
♦ IUCN redlist
♦ Lizard site (lacerta.de) - eng.
♦ Litteratur (herptiler.no)

Litteratur
I henvisningene nedenfor brukes International Standard Bibliographic Description (ISBD) slik anbefalt av International Federation of Library Associations and Institutions (ILFA). Forfatter brukes som ordningsord.

Nordens padder og krypdyr. / Fog, Kåre & Adam Schmedes, Dorte Rosenørn de Lasson - [København] : G.E.C. Gad forlag - 365s. : fig. - 1. utg. 1987 - ISBN 82-12-02982-3

Åtgärdsprogram för sandödla, 2014-2017. / Berglind, Sven-Åke, Annica Gullberg & Mats Olsson - [Stockholm] : Naturvårdsvärket, 2013 - 56 s. : fig. - 1. utg. 2013, Rapport 6597 - ISBN 978-91-620-6597-3

Population dynamics and Conservation of the Sand Lizard (Lacerta agilis) on the Edge of its Range. / Berglind, Sven-Åke - [Sverige] : Uppsala Universitet, 2005 - 44 s. : fig. - Digital Comprehensive Summaries of Uppsala Dissertations from the Faculty of Science and Tecnology 41 - ISBN 91-554-6218-9